Nyheten om Aleksej Navalnyjs død kom brått på i går og forårsaket mye smerte.
Selv om man visste at Navalnyj ble holdt under umenneskelige soningsvilkår siden han kom tilbake til Russland i januar 2021, der han tilbrakt 300 dager de siste to år i et burliknende isolasjonscelle, håpet vi nok til det siste at han ville klare seg. Og verden vil se hvor stoisk han er og klarer å redde ham før det blir for sent. Det skjedde dessverre ikke.
Så sterk personlighet som han var, ble kampen mot det kriminelle politiske regimet som putin-regimet representerer for ujevn. I årevis har russiske myndigheter og putin selv unngått å nevne Navalnyj ved navn for å deretter å påstå at hans antikorrupsjonsarbeid og det politiske arbeidet hans kollegaer gjør er en ubetydelig tull. I går, 16. februar, ved første meldinger av hans dødsfall så vi spontane reaksjoner til millioner av mennesker med bakgrunn fra Russland for å mobilisere til protest- og støttemarkeringer verden over. For veldig mange betydde Navalnyj svært mye.
For yngre russere var det nettopp ham som bannet vei i politikken og viste at det politiske engasjementet gir mening. Det å bry seg om hvilket liv man lever, å stille spørsmål og ansvarliggjøre politikere har en verdi. Det å ytre seg, å samles, å delta i samfunnsliv, å være solidariske er grunnleggende rettigheter og friheter vi trenger for å kunne leve et verdig liv.
Han viste oss hvor modig og uredd man kan være. Han forstod at vi kan være redde dersom represaliene og forfølgelsene blir altfor brutale, men oppfordret samtidig til å ikke være redd. “Bry dere, fortreng redselen, gå videre. Sammen er vi sterke!, var hans ord til medborgere.
Navalnyj var et levende menneske, et menneske med egne styrker og svakheter, med kjærlig blikk og ord til sine nærmeste, med enkelt og forståelig budskap til sine potensielle velgere. “Jeg kan da ikke la være å komme tilbake til Russland”, sa han på flyet på vei til Moskva fra Berlin i januar 2021, — “Det er hjemmet mitt.”
En demokratiforkjemper og et stort forbilde er borte. Han ble myrdet av det brutale politiske regimet, som holder nå hele verden for gissel. Det får bli vårt ansvar for å forsette kampen videre og for at hans pågangsmot, styrke og en vennlig “Privjet, eto — Navalnyj” (“Hei. Det er Navalnyj”) blir ikke glemt.